Har Norge de beste lederne?

Det har i lang tid vært ubalanse mellom etterspørselen og tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Hva gjør det med kandidatmarkedet og hvordan påvirker det lederrollen og arbeidsgivere?

- Dette var tema når jeg nylig holdt foredrag.

De fleste assosierer nok dette med problemer i forbindelse med rekruttering, høy turnover, mye ressursbruk til opplæring og kanskje lønnsnivåer ute av kontroll. Ferske tall viser at 1/3 av arbeidsstyrken i Norge har skiftet arbeidsgiver de siste to årene, og halvparten har søkt eller vært på intervju. Terskelen for å skifte arbeidsgiver er lav og tiden da "gullklokke" hadde høy status er for lengst forbi. (vet dagens 20-åringer hva gullklokke er?)

- Hvordan påvirker dette lederrollen?
Det stilles åpenbart flere krav til ledere i dag enn for 30 år siden og byr også på mange utfordringer.

☝ Men her kommer noe interessant!
Hver gang jeg samarbeider med selskaper fra andre nordiske eller europeiske land opplever jeg mindre fokus på onboarding, opplæring, oppfølging og utvikling av ansatte. Samtidig er maktbalansen mer ujevn og respekten for ledere er motsvarende større. I Norge er det generelt lav frykt for ledere (heldigvis) og bidrar til at norske ledere må bruke en større del av verktøykassen for at de ansatte skal lykkes, trives og jobbe mot felles mål.

Krevende, ja, men nettopp derfor er kanskje norske ledere de aller beste?

Hva mener du?